7. mai i år, for knappe 3 uker, siden la regjeringen fram stortingsmeldingen ”Klimatilpasning i Norge”. Den ble stort sett forbigått i taushet i media. Lite ante pressen og vel heller ikke politikerne at denne meldingen ville bli høyaktuell i løpet av kort tid. Store nedbørmengder sammen med snøsmelting i fjellheimen etter en kald vår, har igjen utløst flom og ras i østlandsregionen.

Meldingen viser at regjeringen endelig har tatt inn over seg at den nye klimahverdagen er her: ”Over det siste århundret har det blitt varmere og nedbørmengdene over Norge har økt om lag 20 prosent. Det er ventet at temperatur og nedbør i Norge vil fortsette å øke framover. Det er beregnet at årsmiddeltemperaturen vil stige med mellom 2,3 og 4,6 grader i Norge mot slutten av dette århundret sammenlignet med perioden 1961–1990. Beregningene viser at nedbøren kan øke med mellom 5 og 30 prosent, og framskrivningene tilsier at det blir mer intens nedbør som igjen kan øke faren for enkelte typer flom og skred.”

De siste dagers hendelser viser at dette kan gi mange dramatiske situasjoner framover. Hvorfor går ikke regjeringen inn med stor tyngde og nye retningslinjer for hvordan klimaendringene skal møtes? Er 2-gradersmålet allerede oppgitt av regjeringen? I stedet skyver regjeringen ansvaret over på kommunene, som skal støtte seg til fylkesmannen og det nyopprettede Norsk Klimatjenestesenter.

”Kommunene er førstelinjetjenesten i møtet med klimaendringer, og der skal det daglige klimatilpasningsarbeidet skje”, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Hvordan, sier han lite om. De statlige føringene for kommunene sitt tilpasningsarbeid blir samla i de eksisterende retningslinjene for klima og energi, selv om vi vet at disse har store mangler.

Norsk institutt for by- og regionforsking konkluderte i en studie av fire kommuners klimatilpasningsarbeid i 2012 med at: «Vi er vitne til en form for hierarkisk apati der alle venter på hverandre og ingen gjør noe.»

I Miljøpartiet De Grønne vil vi at staten skal ta et større ansvar for finansiering, ha klarere ansvarsfordeling og skjerpede lover og forskrifter for kommunenes klimatilpasninger. Dette er den ene siden av arbeidet med et endret klima. Den andre siden er å innse at menneskelig aktivitet har stor påvirkning på klimaet. Norge har med sin store produksjon og eksport av olje og gass et særlig ansvar for stigende temperaturer, endring av værsystemene og mer ekstremvær. Vår politikk fører til klimaendringer. Norge har de menneskelige og økonomiske ressursene til å snu bort fra fossil energi og over til fornybart og grønn industri. Det haster å komme i gang med denne prosessen. De Grønne er det eneste partiet som har et program som tar de store utfordringene vi står overfor på alvor.

Lokalmiljøer er nå hardt rammet. Det er tragisk når slike ras og flommer må til for at det norske politiske miljøet skal våkne fra sin tornerosesøvn.

Mette Sperre,
Miljøpartiet De Grønne,
Akershus

Trykket i Glåmdalen og Romerike Blad 28. mai 2013.