Engang i byen Saba
var det overflod av rikdom.
Mengder av gull, så
til og med badevaktene bar gullbelte.

Enorme drueklaser hang ned
i hver gate og klasket i hode og
ansikter til forbipasserende.
Ingen trengte å gjøre noe.

Det gikk å holde
en tom kurv på hodet og passere
gjennom enhver hage, og kurven ville fylle seg
selv med overmoden frukt
som falt.

Løshunder fråtset i matrester.
Den tynne ørkenulven
fikk forstoppelse av all maten.

Det var ingen tyver, ingen ulver å frykte.
Det var ingen lyst til forbrytelse,
eller for takknemlighet.

Og ingen undret seg
om den usette verden. Folket i Saba
kjedet seg bare ordet profeti ble nevnt.

De hadde ingen lyster av noe slag. Kanskje
en passende nysgjerrighet om mirakler,
men det var også alt.

Denne over-rikdommen
er en snål sykdom. De som har den
er blinde for hva som er galt, og døve
for alle som peker på den.

Byen Saba
kan ikke bli forstått inne i seg selv.
Men det er en kur,
en personlig medisin,
ikke et offentlig botemiddel
Sitt stille, og lytt
til en stemme innenfra som vil si
Vær stillere

Gjendiktet fra Mevlana Rumis Mathnawi III,2650-